bok: arven av Katherine Webb

Gyldendal forlag 2011
496 sider
The Legacy

En mørk og kald vinterdag like etter bestemorens død, vender Erica Calcott og hennes søster Beth tilbake til Storton Manor, et stort og imponerende gods hvor de tilbrakte idylliske somre som barn. Da Erica begynner å rydde i bestemorens eiendeler, blir hun overstrømmet av minner om barndommen og om sin fetter, Henry. Henry forsvant sporløst fra godset mange år tidligere, og uvissheten om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen, har splittet familien og ført til uvennskap og dype konflikter. Ikke minst er Beth fremdeles dypt preget av forsvinningen.
Erica bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde med Henry, slik at fortiden en gang for alle kan bli stedt til hvile og Beth kan finne ro. Og gradvis, etter hvert som Erica klarer å rekonstruere det som har skjedd, trer en ukjent familiehistorie frem. En historie som strekker seg tilbake til århundreskiftets Amerika, til møtet med en vakker ung pike fra overklassen, hennes dramatiske kjærlighetshistorie og voldsomme offer. Og etter hvert som fortiden flettes inn i nåtiden, innser Erica og Beth at de må akseptere familiens mørke hemmeligheter og voldsomme svik − og ikke minst arven de bærer − skal de komme videre med sine egne liv.
Katherine Webbs debutroman er en uforglemmelig, handlingsmettet og dramatisk historie som vil bite seg fast lenge etter at siste side er lest.

Eg var veldig spent før eg byrja på boka, for eg har lese så utrulig mange gode historiske romanar, men har tidligare høyrt litt negative ting om denne boka. På sett og vis kan eg forstå dei som klaga òg, for ho var ganske treig i byrjinga trass i at handlinga byrja med ein gong. Det postive var jo at ho tok seg opp etter 50 sider i staden for 150.

Boka foregår både i nåtida (på 2000-talet) og i fortida (frå 1902 og framover). Hovudpersonen i nåtida er Erica Calcott som saman med søstera Beth har vendt tilbake til bestemora, Meredith, sitt hus, som har ei lang historie med fleire mørke sider. Familien til Erica og Beth har tilhøyrt overklasse i fleire tiår, heilt sidan Caroline, Ericas oldemor, kom  til England. Ganske langt uti boka bruker Erica nokre ord for å beskrive seg sjølv og søstera, både kort og utfyllande.

«Cacottene tilhører overklassen(…)»
«Tilhørte overklassen. Du kan ikke akkurat si det om Beth og meg – jeg er en fattig skolelærer, herregud, og Beth er en alenemor som må arbeide for å klare seg.»

I tillegg til mysteriet i forteljinga, slit Beth med depresjon, og ho kjemper for å behalde ansvaret for sonen Eddie. Å vere tilbake i huset, Storton Manor, gjer henne dårlig, og minner frå då ho og Erica var barn kjem tilbake til dei. Erica prøver å hugse tilbake til den dagen då fettaren Henry blei borte, Beth vil ikkje hugse. I arbeidet med å rydde opp i huset, finn Erica gamle bilete og brev.

Bare ett annet foto fanger min oppmerksomhet. Det er gammelt og slitt i kantene, motivet er synlig under et hav av fuktskader og falmethet. En ung kvinne, kanskje tidlig i tyveårene, i en høyhalset kjole, håret festet strengt bakover; med et barn i kniplingskjole på fanget, toppen et halvt år gammelt. En mørkhåret baby med uklart ansikt, spøkelsesaktig, som om den vred på seg akkurat i det bildet ble tatt. Kvinnen er Caroline. Jeg kjenner henne igjen fra andre bilder i huset, selv om hun er yngre på dette bildet enn de andre. Jeg snur bildet og leser det utviskede stemplet på baksiden: Gilbert Beaufort & Son, New York City, og skrevet for hånd, med blekk som nesten er forsvunnet, 1904.
Men Caroline giftet seg ikke med Henry Calcott, min oldefar. før i 1905, og de mistet en datter før Meredith ble født i 1911. Jeg rynker pannen, holder bildet opp mot lyset og forsøker å se etter andre spor. Carolone stirrer rolig tilbake på meg og holder en beskyttende hånd rundt barnet. Hvor ble det av dette barnet. Hvordan falt det ut av slektstreet vårt?

Det her mysteriet ligg, og det er det dei prøver å nøste opp i. Samstundes som me følgjer Erica og Beth i nåtida, følgjer me òg Caroline i byrjinga av 1900-talet, som nygift med ein kvegbonde og barnlaus. Etter fleire store selskap i New York, høgt oppe i samfunnet, er det vanskelig å tilpasse seg det nye og enkle livet. 

Der boka sviktar litt for meg, er her, med Caroline. Dei røper alt for mykje på dette punktet. Eg liker på ein måte når ein finn ut litt om fortida gjennom at personane i nåtida finn det ut først, og så fører oss tilbake. Her ligg alltid lesaren litt, eller alt for mykje, framfor til at det blir veldig spennande. Det var det som øydela i det du ikke ser òg, om kanskje ikkje fult så mykje.

Det som trekker denne oppe er dei langt frå stereotype personane. Me blir kjent med alle sider av ein person, ikkje bare dei dårlige eller dei gode. Caroline og Beth er to gode eksempel på dette. Caroline høyres ut som ei vakker jente og ein god person det hadde vore morosamt å bli kjent med, i den tida på kvegfarmen. Seinare blir ho beskriven som alt anna enn morosam å vere med, og dette humørsjuke beistet høyres ikkje like tiltalande ut.
Beth har depresjon, ho kan vere mutt og tverr, men samstundes er ho verdas beste mor til Eddie, og ho kan bli skikkelig ivrig, når ho først sett i gang med noko. 

Boka er på nesten 500 sider, men det går overraskande fort å lese henne, både på grunn av passe store bokstavar og eit lett språk. Litt skrivefeil her og der, som eg hadde skikkelig lyst til å rette på ei lita stund, men det kjem seg. Det at boka, frå nåtida, blir fortalt i første person gjer alle tilbakeblikka på barndommen til Erica og Beth veldig einsformig, men samstundes interessant. Me saknar ikkje Beth sin synsvinkel i boka på nokon måte, sjølv om eg skulle ønske at forfattaren hadde vore ås modig at Beth hadde fortalt i staden for Erica. Det hadde blitt langt vanskeligare å skrive, men òg langt meir spennande.

Boka var herlig urealistisk! Veit ikkje om de forstår heilt kva eg meiner, men då får det spørje…

lydbok: det du ikke ser av Katherine Webb – lese av Bodil Vidnes-Kopperud

Har høyrt første lydbok dette året, og det seier at det er veldig sjeldan at eg høyrer på lydbøker. Likevel er eg nå klar for å høyre på fleire. Det du ikke ser blei høyrt ferdig på tysdag, og her er omtalen:

England 1911. Presten Albert Canning og hans naive hustru Hester deler en pasjon for spiritisme og lever et lykkelig liv i en søvnig landsby i Berkshire. Men idyllen blir brutt av to nykommere til landsbyen: Først kommer Cat, den nye tjenestejenta, en fri sjel som blir reddet ut av fengsel av det vennlige ekteparet. Mens hun forsøker å finne en utvei til å rømme, finner hun seg vel til rette i landsbyens hemmelige underverden. 
Robin Durrant ankommer, en ledende ekspert på det okkulte, nysgjerrig på rykter om at overnaturlige vesener holder til i myrene rundt landsbyen. Robins magnetiske sjarm og store karisma gjør at han snart blir en ettertraktet mann – som fascinerer flere.Gjennom en lang, varm sommer blir atmosfæren stadig sterkere ladet av ambisjoner, kjærlighet og sjalusi – en blanding så kraftfull at den til slutt ender i mord.

Plottet i seg sjølv er spennanda og bra laga, og boka byggjer på ei godt planlagd historie der alt er mogleg. Første personen me møter i boka er Hester Canning som me blir kjent med gjennom brevet hennar til søstera Amelia. Det er gjennom dette brevet me for første gong blir kjent med Hester, om hennar ekteskapelige «problem» og om hennar planar. I brevet gir ho uttrykk for at ho har tenkt å ta til seg ein av «Herrens bortkomne sjeler,» nemlig Cat som kjem til prestegarden som tjenstejente. Hesters naive haldning i forhold til andre og hennar trang til å vere barmhjartig mot alle, er noko av det første som kjem til uttrykk.
Det andre er kanskje kjærleiken hennar til mannen Albert (Bertie) som ho formelig tilber. Han er lyset i livet hennar, den ho elsker over alt anna. Likevel har dei sine problem, og til og med Hester veit ikkje kva det er som får Albert til å halde avstand frå kvart minste kyss og kvar minste omfamning.

Nøyaktig hundre år seinare, 2011, finn nokre akeologar i Belgia ein ukjent soldat. Han har ikkje noko som kan tilseie kven han er, og det er ingenting som hintar til nasjonalitet eller familie, utanom to brev dei finn på han. Journalisten Leah kjem for å sjå på liket av mannen, på ordre frå eks-kjærasten, og motvillig går ho med på å finne ut kven han er. Jakta startar i England på prestegarden kor Hester og Albert budde. Det skal vise seg at alt går tilbake til sommaren 1911 då Robin Durrant og Cat Morley ankom.

Albert, pastoren og Hesters mann, blir besett av å finne naturånder, og med god hjelp frå filosofen Robin Durrant, gjer dei to alt for å bevise naturåndenes eksistens.
Cat er ein tidligare fengselsfugl som har sine problem, men er likevel veldig sjølvstendig. Saman lagar Hester, Albert, Cat og Robin ei amper stemning på prestegarden, noko som til slutt ender i mord.

Som sagt plottet var bra, og eg likte skrivemåten. Det grunnlegjande var kjempebra, og eg kjeda meg ikkje mykje. Av og til var det litt lite som skjedde, noko som resulterte i at eg ikkje alltid var like oppmersam. Det eg ikkje likte var måten dei røpa hendingar på. Webb greidde å halde på spenninga når det gjaldt historia til personane, og det kom fram mange overraskande løyndommar. Likevel liker eg avslutningar der dei skriv nesten kva som skjer, men ein manglar alltid den EINE tingen som skal til for å vite kva som eigentlig skjedde. Her blei alt fortalt rett fram. Det var litt skuffande og kjedelig. Likevel var det så godt fortalt at eg ikkje blei ekstremt skuffa.