Rett før påske hadde me norsktentamen på skulen der me skulle skrive saktekst, og derfor valte eg å skrive eit kåseri. Nå har eg fått det igjen og tenkte derfor at fleire kunne få lese det, så her er det.
Møt Oskar og alle de andre oppdagerne
Av en eller annen grunn skal menneske alltid søke det farlige, spennende og fantastiske livet som dreiser seg om å overgå sine egne plager og gjøre det de vil. Noen har ikke plager, men har likevel lyst til å danse salsa i et krokodillegap, hoppe i strikk uten at strikken er festa og rase ned en av verdens største fosser i en båt laga av blader.
Først vil jeg presentere en person som virkelig synes han har gjort en stor bragd. Han mener selv at sinnet har blitt sterkere enn kroppens plager, og han vil gjerne presentere sine store prestasjoner i et ukeblad. Hans største drøm er å komme i HJEMMET eller FAMILIEN og støtte opp andre som lider av det samme.
Denne mannen haret så vanlig navn som Oskar. Han er i fra Stavanger og er døv på det ene øret og har pollenallergi. Til tross for dette har han funnet lykka på landet med sin kone Liv og de tre små gullungene (drittungene med det forbehold at de leker sammen med grisene) som de har sammen.
Oskar sier selv at han brukte lang betenkningstid på å overveie tilbudet fra hans nåværende kone. Å søke den spenninga i livet det var å måtte jobbe i siloen med pollenallergi og forstå dyrenes lyder med et døvt øre, var for han et stort skritt i riktig retning. Han mener selv at Liv var en stor del av hans beslutning, og han er glad i dag for at han overvant sin egen motvilje og sine egne traumer og satsa på spenning på landet.
Viss dette hadde stått i et ukeblad, hadde forrige avsnitt helt klart vært på sida av et bilde der Oskar, i fjøsdress og med en høygaffel i venstre hånd, omfavna sin Liv, som hadde hatt fjøsdress og en høygaffel i høyre hånd. De hadde sett på hverandre med et kjærlig blikk og vist alle at det å søke spenning virkelig gir livet mening.
Bygutten Oskar, som tidligere engasjerte seg sterkt i Frp, er nå aktiv i den lokale bondepolitikken. Han tok sjansen på å skuffe sine partifeller, som ikke ble spesielt glade og visst nok trua med tur til Israel med Karl I. Hagen viss han trakk seg, og gikk over til Senterpartiet. Folk i nærmiljøet (de to gårdene som ligger noen kilometer borte) beskriver Oskar som en tøff man, som hartatt det store steget å flytte ut på landet. Oskar møtte til og med Senterpartiets leder for et halvt år siden og sier det var et veldig sterkt møte. De snakka om lokal bondepolitikk, før de baksnakka Jens Stoltenberg. De snakka om viktige medisiner for folk med pollenallergi, før de baksnakka Kristin Halvorsen. De snakka også om den store spenninga med å bo på landet og samtidig være halvt døv.
Barna til Liv og Oskar har tradisjonelle navn som Liv og Oskar synes hører hjemme på en gård. De hete Petra, Petrus og Potelle etter Livs oldeforeldre og er enig med faren i at spenning må man ha i livet. Petra synes at det er bedre å leke med grisungene og purka enn med dukker og verdsetter de givende dagene hun er i bingen med bestevennene sine. Petrus bruker mye av tida si på å kose med oksene og ri på sauene. Han mener at det bare er sunt å få et lite «kick» i den ellers så travle hverdagen de deler. Potella er den eldste og har akkurat begynt på bygdas største ungdomsskole med sine godt og vell femten elever. Hun har tenkt å søke spenning i storbyen og har planene klare for videregående. Da skal hun reise til Nærbø og gå på Tryggheim videregående for å kjenne litt på stemninga en mer folkerik og ikke så fult så landlig plass. I likhet med faren har hun ved hjelp av tankene overvunnet pollenallergien og gleder seg til den dagen hun skal forsøke å skape et meningsfullt liv med spenning på Nærbø.
Viss avsnitt ovenfor hadde vært i HJEMMET eller FAMILIEN hadde det vært et stort bilde av denne lykkelige familien. Alle hadde stått framfor låven i fjøsklær. Katten Konrad og hunden, som bare heter Hund for enkelhetens skyld, er selvsagt med på bildet. Jeg er sikker på at Oskar og Liv vil sette pris på å kunne fortelle denne historia til Norge via et ukeblad. De har overvunnet den negative tankegangen, Oskars lille handikap og presset fra Frp og skapt det livet de ønska seg.
Heldigvis er det ikke bare disse som søker spenning. Mange har prøvd å leve et liv som ikke er rolig, men meningsfullt. Bare se på Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Christopher Columbus (sailed the ocean blue in 1492), Cecilie Skog har nådd de tre polene, og amerikanerne reiste til månen. Russland var den første i rommet og ei amerikansk dame var den første dama til å fly over Atlanterhavet. De overlevde alle som én. Lars Monsen har overlevd. Siv Jensen overlevde den store bragden å overta Frp. Likevel er det en stor gruppe med folk som har prøvd å gjøre noe drastisk og farlig uten å overleve. De har ikke fått sin plass i historia, nettopp fordi de ikke overlevde. Derfor skal jeg få lov til å presentere dem.
Først ut er Lill-Sigrid fra Bergen. Hun søkte spenning i slanger etter sommerjobben på akvariet i Bergen. Derfor reiste hun ned til Australia. Hun mente hun hadde en overnaturlig evne til å snakke og klappe slanger og kunne kommunisere med dem på sin helt egen måte. I Australia lever noen av verdens farligste slanger. De biter og kveler og er ikke søte. Det var derfor Lill-Sigrid reiste, for å temme denne store gruppa med dyr, som hun selv mente var harmløse. Som dere sikkert forstår, overlevde ikke Lill-Sigrid Dal denne reisa. Den overnaturlige kommunikasjonevnen hennes forsvant like etter hun kom inn i området med slanger, og hun ble bitt og kvalt. Ti dager etter ble hun funnet og sendt hjem til Bergen for å kremeres. Minnet om Lill-Sigrid Dal lever ikke.
Det var flere enn Lill-Sigrid, mange flere som har blitt glemt. Den andre jeg vil presentere heter Åge. Han var i fra Flekkefjord på Sørlandet og tilbrakte hele barndommen i trærne. Hans favoritt-dyr var lemurer og aper. Hans store fascinasjon lå i å studere Madagaskar, særlig etter Dream Works-filmen om Marty, Alex, Melman og Gloria. Som femtisju-åring reiste han ned til Madagaskar og kom aldri tilbake. Det er uvisst hva som skjedde, men det er mistanke om at han prøvde å forfølge en lemur sin løype i jungelen og, på grunn av dette, hadde et stygt fall i mellom to grener. Han ble funnet av en innbygger i landet som var sikker på at Tarzan hadde gjort sin ankomst, så ble han utstoppa, og utstilt på jungelhistorisk museum i Afrika. Minnet om Åge Lund lever nesten ikke.
Den tredje og siste personen i denne triste historia er Potelle, datter av Oskar og Liv på landet. Hun realiserte sin drøm om å reise til Nærbø (eller storbyen som hun kalte det). Hun kom seg til Sola og brakk beinet da hun sprang feil vei ned en rulletrapp. Dette bruddet førte til at hun ble sulten, men dessverre endte butikkbesøket dårlig. Allergien mot peanøtter gjorde at hun fikk pustebesvær, for hun kjøpte en pose det stod Polly utenpå. Hvorfor var maten i posen tiltenkt henne forgifta? Etter litt betenkning fant hun ut at noen andre måtte ha det samme kallenavnet som henne, så hun halta pottesur ut av butikken. På parkeringsplassen utenfor, allerede blå i ansiktet, ble hun påkjørt av en grønn Toyota og sendt til sykehuset. Fascinert av byen hun var i, og veiene og bilene rundt omkring, lente hun seg for langt ut av vinduet. Hennes dager ble endt på asfalten utenfor Stavanger universitetssykehus, uten at hun visst hva asfalt var. Minnet om Potelle lever enda på landet hos Oskar, Liv, Petra og Petrus, men sykehuspersonellet husker henne ikke, fordi de rota vekk journalen hennes. Potelle ble ikke begravd eller kremert eller utstilt på museum. Hun kom seg aldri til Tryggheim, men ble utstilt på dagligvarehandelen i hjembygda sammen med en pakke tyggegummi og et skilt der det stod: «BYGDAS OPPDAGER.»
Disse historiene veier både for og mot. De som overlevde var heldige, og de som ikke overlevde dumdristige. Selv mener jeg at du må tilpasse deg etter hvor mye spenning du tåler, men ikke overvurdere dine påståtte naturlige evner. Du må forberede deg grundig på det du skal. Du må tenke mer på hva som møter deg og være litt smartere enn Potelle hvis du søker det nye. Du må ha alt utstyr på plass, kanskje helst også klatreutstyr hvis du vil følge lemurenes spor på Madagaskar. Spenning er med og skaper livet til noen, men ødelegger for andre.
Avsnittet over er Mai Lenes spennigsvettregler.
Mai Lene, 10C
Likte du det?
Lese god krim? Prøv høstoffer 
Once Upon A Time 